Arkitektintervjuet: – Nordmenn er litt bundet av perfeksjonisme

Alexander kommer opprinnelig fra Russland, nærmere bestemt Vladivostok. Nordmenn flest har kanskje hørt navnet, men vet kanskje heller ikke så mye mer om denne byen. Vladivostok ligger langt øst i Russland, og er en by sterkt preget av å være hovedkvarter til den russiske marines Stillehavsflåte, og til dels handelsflåte.

Alexander kommer fra en familie med lange tradisjoner som yrkesmilitær, og for ham, i sin oppvekst, var det helt naturlig å tenke at det var denne retningen han også skulle gå når han ble gammel nok. Men skjebnen ville det annerledes.

Alexander vokste opp i en tid med store endringer i det russiske samfunn, som fikk konsekvenser for hans fremtidsplaner. For å støtte familien økonomisk, utsetter Alexander sine planer om å flytte fra hjembyen for å følge sine forfedres fotspor inn i det russiske militæret. Følgende av dette, og en lang historie kort, hvor Alexander må stille seg selv spørsmålet; hva er det jeg virkelig elsker å gjøre?, ender Alexander opp som student på Far Eastern State Technical University i sin hjemby for å studere matematikk og fysikk.

Med sin enorme drivkraft til å alltid gjøre det beste han kan, legger Alexander en plan for hvordan han skal gå ut av studiene med toppkarakterer. Han bruker all sin fritid på å studere og lære, og lykkes. Alexander uteksamineres både med Bachelor «with honors» og Master «with honors”. Underveis i studiene har han fått tilgang til datamaskiner, en sjelden ressurs her på dette tidspunktet, og lært seg å programmere – som virkelig gir Alexander en forståelse av hva han ønsker å bruke livet sitt på.

Etter noen år i arbeidslivet hjemme, spiller skjebnen igjen en rolle i en stor omveltning i Alexanders liv. Hans kone står med to jobbtilbud – ett i Moskva, og ett på UiO i Oslo. Personen som skulle håndtere hans kones jobbsøknad i Moskva dro på ferie, eposten ble ikke videresendt og hennes aksept til jobben nådde ikke riktig person i tide.

Alexander, hans kone og to kofferter flytter dermed til Norge. Et fremmed land, andre skikker og et uforståelig språk. Heldigvis er Alexander en ressurssterk person, så etter noe motgang i dette fremmede landet lander han en jobb som CTO i en start-up. Dette er starten på nok en reise.

Startup-selskapet utvikler software for shippingbransjen, spesielt rettet mot kjemikaliefrakt. Alexander var en svært sentral person i dette selskapets suksess, og han er selv veldig stolt av det de oppnådde her.

De hadde kunder i hele verden, de løste et problem, og de bidro til økt sikkerhet i den globale shippingbransjen ved å smart og effektivt løse lastutfordringer knyttet til farlig kjemisk materiale.

Selskapet ble til slutt kjøpt opp av en av sine kunder i USA. Alexander ble med videre, og jobbet først på hjemmekontor i Norge i omtrent to år, før han og familien igjen var på flyttefot. Nå altså til USA.

Oppholdet i USA var bra, men fristet ikke lenger enn to år. Alexander og hans kone ønsket seg tilbake til Norge. For i Norge hadde de funnet det samfunnet de ønsket at sine barn skulle vokse opp i. Alexander er nemlig svær opptatt av rettferdighet, muligheter og frihet til å velge.

Han hadde funnet elementer av dette også i Russland og i USA, men på toppen av Alexanders vurderingsmatrise finner vi lille Norge. Kone, barn og kofferter, og Alexander selv selvsagt, kommer altså tilbake, og han får seg en jobb som arkitekt i et privatfirma i helsesektoren.

På dette tidspunktet har Alexander altså lært seg å kjenne flere kulturer enn det fleste andre egentlig gjør, og han kan gjøre seg opp noen meninger om kultur i arbeidslivet i disse tre samfunnene.

– Nordmenn er i kjernen veldig pragmatiske, forteller han.

Samtidig påpeker han også at nordmenn er litt bundet av perfeksjonisme.

– Min erfaring er at nordmenn kan bli enda flinkere til å kommunisere. Nordmenn er så opptatt av å løse alt selv. Det er gode sider ved det, men det fører også med seg en iboende angst for å ikke bli sett på som god nok. Så da spør en ikke om hjelp eller bare sier at «dette kan jeg ikke».

Han eksemplifiserer dette med at i kode, så utrykker dette seg gjerne som at komponenter finnes i flere instanser.

– Hadde utvikleren turt å spørre sin kollega, så hadde det blitt en videreutvikling av en eksisterende komponent heller enn en nyutvikling av en sær komponent, forklarer Alexander.

Dette til tross, Norge vinner altså Alexanders hjerte. For styrken til dette lille langstrakte landet ligger i de riktig viktige tingene, åpenhet og muligheter for alle. Disse verdiene finner vi også elementer av i Alexander som arkitekt, viser det seg.

– I arkitekturarbeid er empati viktig. For en må kunne forstå de utfordringene og de problemene stakeholderne ønsker løst. Det krever evner til å lytte og høre, og altså forstå deres følelser. Og så må komplekse problemstiller kunne forklares enkelt, det er et viktig aspekt av det å være en god arkitekt. En arkitekt må ha evnen til å involvere de menneskene som er og bør være med i prosjektet, forklarer han.

Han utdyper:

– Det krever en viss evne til å kommunisere på deres premisser, for alle har ikke samme interesser og alle kan ulike ting. Det er arkitektens jobb å sette seg inn i kundens domene, og omsette dette til en arkitektur, for så å kommunisere det som er gjort tilbake på et språk kunden forstår. Gjennom dette arbeidet legges da premissene for å dra verdier fra det ukjente.

Alexander har et klokt mantra: "Det meste som kan bringe verdi ligger i det ukjente".

– I en god arkitektur er alle de vanskelige beslutningene utsatt. Det hjelper ikke å sette rammene fra starten av, isteden er det viktigere å indentifisere sandkasser, hvor det er mulig å utvikle, iterere, og prøve og feile.

Han kaller dette for å styre kreativitet.

Kanskje det er nettopp denne «styrte kreativiteten» Alexander har lykkes så godt med, i de samfunnsendringene han har bidratt med? For Alexander ønsker å gjøre en forskjell, gjøre verden litt bedre enn den var – spesielt for sine barn.

Han er selv spesielt stolt av å ha bidratt der han kan. Det er ikke noen store samfunnsomveltende endringer en enkelt it-arkitekt kan bidra med i sitt virke normalt sett, men alt som bidrar er et bidrag.

Gjennom sin jobb i helsesektoren har Alexander levert nye tjenester for fastleger, som gjør at legene selv kan fokusere mer av sin tid på pasienter og mindre av sin tid på papirarbeid og ikke-fungerende IT-systemer. Han har vært en viktig brikke, en av mange men like fullt, i utviklingen av e-resept. En løsning de fleste vel har vært innom i sitt liv etter hvert, og som betydelig forenkler hverdagen for oss som borgere, leger og apotekene.

Alexander har også vært sentral i «Digital Dialog», som forenkler kommunikasjonen mellom pasient og lege eller legekontor betydelig. Fra en makroperspektiv er ikke dette omveltende endringer, men for et enkeltmenneske betyr det noe i hverdagen. Og det har en verdi.

Alexander er altså en mann med en historie som er verdt å fortelle, og kanskje ta noe lærdom av, slik som han selv har gjort. Hans reise, mellom kulturer og verdier, mellom mennesker og utfordringer, det har latt Alexander forstå at det viktigste av alt – det er menneske.

– Menneske er den viktigste verdien, sier han selv.

Han tar med seg dette verdigrunnlaget når han forteller om hva han tenker om alles nye favorittleketøy, AI. Der enkelte ser dommedag ser Alexander muligheter.

– AI vil bringe oss nærmere en bærekraftig livsstil, sier han energisk.

Han er sikker i sin sak om at denne teknologien fremover åpner en masse muligheter, som vi ikke har hatt tidligere.

– Kobling av data på tvers av organisasjoner, institusjoner og land, vil gi ny innsikt, nye sannheter og ukjente områder hvor det kan skapes verdier. Både for forretning, men ikke minst for oss som mennesker, forklarer han.

Å sette seg inn i et nytt område er enklere enn noen gang, bare med et kjapt spørsmål på ChatGPT kan du få et innblikk i et helt nytt område du ikke vet noe om, sammenstilt fra flere kilder og enkel tilgang til hvor du skal gå for å forstå mer. Enklere og bedre enn noen gang.

I Alexanders fremtidsvisjoner vil dette etter hvert føre til nye roller i arbeidslivet, og enkeltmenneske vil få bedre muligheter til å fokusere på det personen selv elsker å gjøre, eller ønsker å være. Og slik blir vi mer integrert og inkludert til hverandre, for det er jo tross alt menneske som er det viktigste av alt.